artnet@aland.net

Rammeverksteder
Nedenfor kan De se hvordan en korrekt inramming av et grafiskt blad skal utføres. Naviger i undermenyen til venstre for å finne det rammeverksted De søker.
---------------------------------------------------------------------------

Tips & råd om ramming i samarbeide med

Grafikk, akvarell, foto

Bruk begge hendene når du tar tak i bildet, det er en bra regel når du skal håndtere hvilket verdifullt objekt det enn gjelder. Her skal jeg beskrive hvordan bildets skikk påvirker håndteringen av den. Rammens funksjon som er å skydde og presentere bildet skal være inntakt. Jeg kommer til å peke ut noen vanlige feil og foreslå forbedringer.

Et helt vanlig bilde kan se ut sånn:

En tre til fire cm bred gullfoliert ramme med profil inneholder glass, passe-partout, trykk (bilde) festet på en  barrierekartong og til sist en baksidekartong. Alt er stiftet fast i rammen og forseilet med limeremser. På baksiden finnes to øyeskruer med en tråd mellom.

Skikk

Rammen føles ranglete og hjørnene gliper, glasset har en grå hinne og forseilingens limeremser har sprukket eller rent av falt bort. Tråden kanskje er et gammelt hampsnøre som nesten ikke henger sammen.

Tråden er viktig, masser av god kunst har blitt skadet av tråder som har røket. De gamle hampsnørene har vært en tilgang for konservatorene, de har gitt opphav til mengder med restaureringsarbeider. Det skal være en tråd som er tilpasset kunstverk.

Rammehjørner

Rammehjørner som gliper kan limes, settes i press og spikes. Tusjpenn med gull eller søllfarge kan brukes til å retusjere rammens yte. Glasset bestilles fra rammemaker etter eksakte mål og legges sammen med baksiden. Alt legges i rammen og stiftes fast.

To metoder brukes: du gjør det ofte og har stiftemaskin eller sjelden og bruker stift og hammer. Baksidens løse limeremser renses bort og nye limes på og forseiler bildet.

Rengjøring

Start med en dammvippe, neste steg blir å bruke en fuktig klut hvis det ikke er en ekte bladgullramme. Er det en ekte bladgullramme så kommer gullet å reise seg og må da til en rammemaker som kan gjøre en ny forgyllning.

Glasset pusses når bildet/kunstverket ligger flat, vær sparsom med vinduspuss som ellers gjerne kryper inn og fuktskader kartongen.

Hvis det ikke blir rent kan det bero på at smuss sitter på innsiden, smuss er farge og fettpartiklar fra bildet som lagt seg på glasset. I din iver å holde rent pusser du frenetisk på glasset som da blir elektrisk ladet og farge- og fettpartiklar dras mot glaset. Det bildes en grå uklar hinne med bildets konturer som kjennemerke.

Bildet

Avser fotoet, det grafiske bladet, målningen eller oppslag som rammen skal bevare, vise opp og skille fra omgivningen, samtidig som den skal passe inn bildet i miljøet.

Hvis det er originalkunst skal kunstverket ha samme uttrykk føre som etter innrammingen. Bildet skal ikke forsterkes eller tydeliggjøres eller på annen måte påvirkes. Absolutt ikke mekanisk beskjæring, maskering eller forandring. Hvis det er et oppslag eller annet bilde av mindre verdi kan man tillate seg å ”ta ut svingene”.

La fantasien fløde!

Montering

Standardmontering av kunst på papir: Du trenger følgende material før du begynner, skåret i rett format:

1 syrefri passe-partout

1 ark isolering

1 bakside

syrefri papirteip, ren svamp med vann, hobbykniv, tøy til arbeidsbord, 2 tyngder, ev. falsben.

Legg den tilskårne passe-partouten med fremsiden ned på bordet. Ta isoleringskartongen med samme yttermått som din passe-partout og legg den så at overkant møter overkant på din passe-partout. Skjær til en bit syrefri papirteip som er nesten lika lang som siden der de to delene møtes (passe-partouten og isoleringen). Fukt teipen på svampen og sett fast den, med halvparten på hver del. Har du et falsben, dra det med lett hånd over teipen så du presser ut resten av luften. Brett passe-partout arket over isoleringen vid teipingen og se så alt møtes kant i kant.

Plasser nå papirbildet på isoleringen og legg på passe-partouten. Plasser bildet som det skal være i åpningen og legg på en tyngde så den ligger stille. Brett passe-partouten tilbake. Skjær nå av 2 biter syrefri limeremse på ca 2,5 cm og to stykker lite større. Plasser ca 6 mm av minste biten på baksiden av verket, noen cm inn fra høyre kanten. La resten av biten stikke ut ovenfor kanten på verket. Gjør det samme på venstre siden. Kontroller en siste gang at verket ligger rett i glasset. Ta de to litt større bitene og sett dem over de to mindre bitene, som en T. Legg gjerne på tyngder en stund til det er tørt. Nå er verket festet mot isoleringen. Legg bakpapir under isoleringen og legg unna hele ”pakken”. Puss glasset og legg på. Nå er alt klart for å sette på en ramme.

Skal man montere papirkunst der kantene dekkes av en passe-partout, bruk en s. k. T-henging. Den er enkel og sterk. Den beskrives i teksten ovenfor. Se fig.1

Skal hele kunstverket vises i f eks en boks eller frilagd i en passe-partout bruk V-hengning der hengningen er usynlig. Se fig. 2 

Barrierekartong

En viktig del av innramming av kunst eller bilder på papir er de kartonger som finnes i rammingen.

På et grafisk blad ligger en passe-partout som gir et mellomrom til glasset for å unnvike fuktkonsentrasjon.

Selve bildet er montert på en bufret barrierekartong som stopper opp vandring av syremolekyler fra baksiden, for at ikke PH-verdien på papiret som kunstverket er skapt på skal synke.

Til slutt støttes alt sammen av en baksidekartong med strøken masse som også fungerer som fuktsperre.

Arbeidsgang: Legg baksidekartongen på bordet, deretter barrierekartongen og til sist passe-partoutkartongen øverst.

Passepartoutkartong

Den praktiske bruken med passe-partoutkartong er å skape en luftspalte mellom glass og bilde, slik at luften kan sirkulere. På den måten unngår man flekkvis forhøyd fuktkonsentrasjon og de skader som kan oppstå av dette. Passe-partouten har også en estetisk betydelse, den kan brukes til å dimensjonere kunstverket.

For å ikke påvirke kunstverket negativt skal også passe-partoutkartongen være av syrefri kvalitet. En høy kvalitet på kartongen gjør den også motstandskraftig mot bleking og missfarging.

Tykkelsen bør være fra 0,8 millimeter og oppover, kartongens enhet for "tykkelse" angis i gram per kvadratmeter og det skiller fra fremstilling til annen. Kanskje er 800 gram per kvadratmeter en bra undre grense. En negativ side av å bruke passe-partout er at papiret som bildet er på, altså den tomme yten rundt et grafisk trykk eksempelvis, påvirkes. Passe-partoutens åpning slipper inn lys på bildet men ikke på papiret rundt bildet som dekkes av passe-partouten.

Når hele bildet frilegges etter mange år i en, i og for seg perfekt innramming, kommer en tydelig forskjell å synes der passe-partoutkartongen har vært åpen respektive der den har dekket papiret.

Bakside

Ett ark papirmasse med et tynt hvitt papir bestrøket på begge sider brukes gjerne som bakside og støttekartong i innrammingen. Baksiden er støtte for innrammingen men også en fuktsperre, den minsker vandringen av fukt og følgende syreioner mot barrierekartong og bilde.

Hvis et ark baksidekartong formes som en stor skål og fylles med vann, skal dette renne ut langsomt til forskjell fra barrierekartongen som likner mer et kaffefilter eller trekkpapir. Baksidekartongen er ikke syrefri.

Glass

Til innramming bruker man hovedsaklig 4 glasstyper:

Floatglass

Det mest brukte glasset som er 1.7 mm tykt. Navnet kommer fra produksjonsmetoden som introdusertes 1959 av engelskmannen Sir Alastair Pilkington. 90% av dagens "plattaglass" gjøres i enighet med denne metode, man blander bl.a. soda, silicasand, kalsium, oksider og magnesium. Blandningen legges på en flate av tinn og varmes opp til den smelter ved 1500 grader. Billig og bra! Rengjøres med vinduspuss uten slipemiddel.

Gruppen refleksfritt glass

Denne gruppe har mange ulike navn som antirefleks glass, speilfritt glass, mattert glass og museiglass. Det finnes altså flere glass som minsker refleksene, men det er store forskjeller i prestanda, funksjon og pris. Les videre så prøver vi re ut begrepene!

Refloglass

Er et floatglass med en etset overflate. Lyset som når overflaten blir diffusere av ujevnheter (små porer) og reduserer refleksene. Overflaten på glasset er matt og det brukes ikke så ofte i dag da den reduserer en stor del av fargebriljansen. Har man en så kalt boksinnramming eller tykkere passe-partout fungerer det ikke da avstanden mellom glass og bilde gjør at bildet får kontrast utydelighet.

Ganske dyrt og meget begrenset brukerområde! Rengjøres med vinduspuss uten slipmiddel.

Antirefleksglass eller muséiglass

I daglig tal taler man ofte om museiglass når man mener en høykvalitativ produkt for innramminger. Dette kommer seg av at man på 60-tallet brukte et belagt refleksfritt glass, Mirogard. Gjennom sin unike fjerning av reflekser på bildeglass slo Mirogard igjennom hos museene i fremfor alt Tyskland og ble derfor synonym med museiglass!

Det er et floatglass som har en mikrotynn antirefleksbehandling på begge sider. Glasset er maksimalt transparent og har høy optisk klarhet. Det slipper igjennom ca 97 % av lyset hvilket gir meget god refleksfrihet. Liknende teknikk brukes på kameralinser og briller.

Dessverre er det meget dyrt men effektivt å bruke på mørke bilder Der det ellers kan være vanskelig å se bildet for refleksene! Rengjøres med vinduspuss uten slipmiddel.

Uv-glass

Floatglass. Tilbyr skydd mot påvirkning av material gjennom Uv-stråling. Behandlingen tar bort ca 98 % av den skadelige Uv-strålingen som kan bleke fargen og missfarge papir. Finns også som lamellglass med Uv-behandling mellom to antirefleksbehandlede glasskiver. Rengjøres med vinduspuss uten slipemiddel.

Pleksiglass

Pleksiglass er et symbol for et material av støpt akryl.

Den støpte akrylen har gode optiske egenskaper da den er fargeløs og om den er av god kvalitet gir den ingen forvrenging av det bildet. Fordelen med pleksi er at den er tålig mot slag og annen fysisk innvirkning. Der et vanlig floatglass skulle ha sprukket og skjervene risikert skade på kunstverket bak, er pleksiglass et bra skydd.

Nakkdelen med den støpte akrylen er dess mykhet som gjør den følsom for riper og det medfører at den byttes ut oftere enn vanlig floatglass. Glassskiver av pleksi er betydelig dyrere enn de av vanlig glass.

Det er lett at vanlig plastglass av styrén forveksles med den mer eksklusive pleksien. Styrénglass brukes bare til enklere innramminger som reklame og annet som har sirka et års livslengde. Styrénglasset er også det lett å ripe, det blir fort gult og plasten mykner og missfarger det papirbildet under.

Forsegling

Limeremser som forsegler baksiden med rammen skal være hel så at det ikke slipper inn dam. Det var vanlig å bruke maskeringsteip på 50-och 60-talet, men de fleste gummierte teiper kommer til å tørke og løsne fra grunnlaget. Hvis de løsner kan det komme inn smuss i rammingen som snart kan se sjuskete ut.

Kvaliteten på limeremser er av et enklere slag enn den syrefrie som brukes ved montering av bildet, men gjerne med en bredde på cirka 35 millimeter.

Arbeidsgangen er å måle ut fire remser som dekker kanten mellom kartong og ramme, dessuten skal de overlappe hverandre. Bløt remsene og legg på, ta en våt klut og gni lett på oversiden av remsene, når de er våte er det lett å forme dem i hjørnene m.m.

Opphenging

At det sitter en tråd bak på tavlen er vanlig. Det finnes andre måter, et hengsle eksempelvis er vanlig på små tavler.

Men tilbake til tråden, den påvirker hvordan kunstverket henger. Før bruktes hampsnøre som ble dårlig med tiden og gikk av de kunne også skade kunstverket. I dag brukes en plastet tynn vaier.

Ståltråd er kanskje det vanligste som sitter på bilder/kunstverk i dag. Den festes i rammen med øgler som skrues inn i rammen. Metallrammer har skrudde beslag i sted for øgler.

Hvis du setter øglene mitt på rammen, like langt fra under- som overkant, spenner tråden mellom øglene og henger opp bildet/kunstverket så står overkanten ut fra veggen. Bildet ser ut som det skal dette forover og hoppe av kroken. En god opphenging gjør at bildet henger flatt mot veggen krever noe geometri mellom kunstverk, øgler og tråd.

Arbeidsgangen er som følger: Velg øgle etter ramme, størrelse og tyngde på bildet. Legg rammen med baksiden opp. Mål avstanden fra nedre rammeribben til den øvre, del strekken i tre like deler. Merk ut en tredjedel av rammens høyde fra øvre rammeribben og gjør et merke med en syl. Skru i øglene parallelt med baksiden snett inn på rammeribbens innside. Fest tråden så at det høyeste punktet slutter to til tre fingerbredder fra den øvre ribben.

Liming

For enklere innramming av plakater brukes en baksideskartong og plakater kan limes direkte på kartongen.

Hvis du ikke vil ha ramme på plakaten kan du lime den på en stiv plate som vanligvis er 10 eller 15mm tykk. For større objekt kan du bruke den dyrere varianten med et aluminiumskikt som gjør at den ikke ”slår seg”. Skiven finnes både med og uten selvheftende overflate. Det finnes spesialfester som trykkes  fast på baksiden og gjør at du kan henge den opp uten ramme.

Bokser

- brukes ofte når man rammer inn objekt, eller vil vise et kunstverk i sin helhet. I sted for å bruke en passe-partout for å høyne glasset så at det ikke skal komme i kontakt med objektet, gjør man en høyere indre ramme av så kalt distanselist. (finnes fra 5 mm og oppover). Man kan også skjære remser i tykk passe-partout kartong og på så vis skape "tittskapseffekt".

Pleksiboks

En plate støpt akryl bøyes og formes til en boks med 6-7 centimeters kanter, kunstverket eller objektet monteres fra baksiden eller med tynne gjennomsiktige liner.

Kilramme

Er det samme som spennramme. En spesialgjord treramme som brukes for å spenne opp malerier på duk. Finnes å bestille i hela cm-mål. Tenk på at hvis du har store kunstverk skal det finnes en støtte på midten eller et kryss. Bruker du for dårlig kileramme blir duken på veggen skjev. Var også nøye med vinklene når du setter sammen den, ellers er det nesten umulig å sette ramme på den.

Kjøp alltid bra kvalité, det lønner seg!

Duken festes lettest med en häftklammerapparat hvis man ofte spenner duk, ellers korte nubb med flatt  hode.

Sånn spenner man duk selv:

Kontroller at dukens overflate er vinkelrett, ellers må du kompensere dette. Mål overflate og bestill kilerammen etter det målet (jevne cm-mål) i en rammebutikk. Husk å ha noen cm umalt duk rundt om bildet så at duktangen har noe å gripe tak i.

Duktang er et spesialverktøy som gjør at man får bedre tak i duken og kan spenne så hardt som trengs. Er det store duker er den viktig

Hvis kilerammen har en høyere rund kant på ene siden se til at alle vender mot samme hold når du setter rammen sammen, den opphøyde siden skal ligge mot duken. Dette for at så lite som mulig av overflaten skal være i kontakt med treoverflaten i kilerammen. Var nøye så at alle vinkler er rette (sjekk med vinkelhake) og at det ikke finnes noen skarpe kanter som kommer i kontakt med duken. Legg kilerammen på et bord med duk (eller gulv).

Plasser duken som den skal sitta på kilerammen, sett første stiftet i midten på en av rammens kanter. Snu rammen, strekk duken og sett neste på midten av motsvarende kant midtemot det første stiftet. Gjør motsvarende med de begge øvrige kanterne.

Kontroller at duken sitter som den skal, rett og at hele bildet er med. Fortsett nå å dra i duken og sette et stift på hver side av det første stiftet, med sirka 10 cm mellomrom. Så vrir man kilerammen en kvarts runde og gjentar prosedyren til man kommet runden rundt. Strekk alltid duken vertikalt oppover, aldri diagonalt fra midten. Gjør altså aldri en hel side på en gang, den vil gjerne bli rynket.

Gjenta ovenstående, nå gjennom å sette et stift på hver side av de første tre stiftene, fortsett å vri en kvarts runde til det er fullbyrdet. Fortsett nå med to nye stifter og vri en kvarts runde til hjørnene kommer. Disse skal brettes for å bøye ut så lite som mulig. ellers blir det problemer når rammen skal på.

Det finnes ulike meninger om hvordan hjørnene skal legges. De to vanligste går ut på å enten legge to hjørner på kortsiden eller brette et hjørne på hver side av kilerammen.

Hvordan du enn velger å legge dem må du gjøre to brett på duken i hvert hjørne av rammen, det ene for resten av biten fra ene kanten og siden og et fra den andre som du bretter over den første. Prøv å se hvilken metode som er å foredra. For at det hela skal se bra ut bør man hefte fast resten av duken på baksiden av kilerammen.

Når kilerammen kjøptes fanns det også med en pose kiler. Disse skal settes i først når duken er spend. Plasser dem med lett hånd og med et likevektig trykk. Etter noen år når treet har krympet og duken slakner, skal man kunne løse kilene og sette inn dem på nytt og på så vis spenne duken slett og fin igjen.