Galleri Semmingsen Anne Ingeborg Biringvad utstilling på Galleri Trafo 24 mars

by Artnet Scandinavia on 20 mars, 2012

Post image for Galleri Semmingsen Anne Ingeborg Biringvad utstilling på Galleri Trafo 24 mars

 Galleri Semmingsen

Katalogtekster 2012

Håndgjerningen 170×115, 2011

BLOMSTENE VOKSER NEDOVER
Av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Det finnes to typer mennesker, de som er døde, og de som ikke er døde ennå. Livene våre er en reise i nattens mørke, og vi speider etter stjerner, men himmelen er sort.

I begravelsen til mormor kunne jeg ikke slutte å le. Jeg var bare en liten jente, og jeg lo så jeg kunne miste pusten, livet. Først lo jeg inni meg, så da var det greit, inni seg har man lov til å gjøre hva man vil. Så lo jeg utvendig, men jeg lot som jeg gråt, så det var greit da også.

Hun var egentlig oldemoren min, men jeg kalte henne mormor, som om jeg ville gjøre henne nærere meg enn hun egentlig var. Hun satt bestandig i en stor blomstrete stol når jeg kom inn i stua, det var som om hun satt midt i en vevet blomstereng. Men én dag satt hun der ikke mer. Det er ikke mye jeg vet om livet til mormor, men jeg har sett et fotografi av henne foran et stort lappeteppe. Dronningen er også på bildet, men det kunne like gjerne ha vært deg. Mormor og du foran et enormt lappeteppe. Du har pene klær og pelshatt, og du lener deg frem og gransker punktet hvor pekefingeren til mormor peker. Der er sorgene mine, sier mormor.

Nå har jeg lappeteppet på kjøkkenveggen min, selv om det egentlig er til å ha på senga. Jeg har ikke noe vindu her inne, men etter at jeg hengte opp lappeteppet har jeg begynt å like kjøkkenet mitt litt bedre. Teppet ser ut som en stjernehimmel, satt sammen av gamle slips og forklær, mormor hadde ikke råd til å kjøpe noe nytt stoff. Stjernene er festet til himmelen med mormors knapt synlige sting, det er som om det må ha bodd en bitteliten utgave av mormor, inni mormor, som har klart å sy de ørsmå stingene. På himmelen ser jeg mennesker som er døde, og noen som ikke er døde ennå, moren min i en hvit kjole på sin første skoledag, morfaren din i finskjorta si på en søndag, og selv sitter jeg her ved kjøkkenbordet mitt og skriver. Jeg setter én setning etter den andre, akkurat som mormor sydde sting etter sting, setninger og sting festet i hverandre, og sånn blir himmelen full av historier.

Det ligger så mye lidelse i kvinners håndarbeid, fortvilelsene deres er inni de ørsmå stingene, sorgene deres er heklet i hverandre med tynt ullgarn. Når jeg må gråte, tar jeg lappeteppet mitt ned fra kjøkkenveggen, før jeg legger det utover gulvet, og så gråter jeg ned i sorgene og fortvilelsene til mormor. Stjernene er en trøst for menneskene.

Men det er ikke sikkert at mormor var så ulykkelig, kanskje fant hun stor glede i alt håndarbeidet hun gjorde. Kanskje var mormor en sånn superglad og sprudlende person. Det som er fint med mennesker som er døde, er at man kan skape dem i minnet sitt, akkurat sånn som man vil.

Jeg vet knapt noe som helst om morfar. For alt jeg vet kan morfaren min ha vært morfaren din også. Kanskje likte han å plukke blomster. Kanskje pleide morfar å gå rundt i den samme blomsterenga som mormor satt i, når jeg kom inn i stua. Da morfar døde ble du så modig, du malte, og blomster trengte seg frem mellom penselstrøkene dine. Det er modig å male blomster.
Kanskje morfar plukket blomster når han trengte trøst, eller kanskje han ville gi dem til en han elsket, kanskje han ville gi dem til deg. Nå har du fått dem, i maleriene dine finnes blomstene som morfar plukket. Eller kanskje morfar ikke likte å plukke blomster i det hele tatt, men han dukket likevel opp som blomster i maleriene dine etter at han døde.

Se, sier jeg til deg eller til dronningen, mens jeg peker på den sorte himmelen, mot penselstrøk som er setninger som er blomster som er bittesmå sting, for hele universet er et tettstrikket lappeteppe av sammenhenger, og det du ser er sorgene dine. Men så, med ett, på denne livets reise i nattens mørke, så får du kanskje øye på en stjerne. Da klarer du ikke la være å le. Du ler så du kan miste pusten, livet.

{ 0 comments… add one now }

Leave a Comment

Previous post:

Next post: